Mange tror at penger er noe du FÅR. Helt fra vi var barn, har vi lært dette: De voksne har pengene, og vi må gjøre dem til lags for å at dei skal GI oss disse pengene.

Dette er på flere måter feil.

Penger blir nemlig til ved at du bruker din skaperkraft til å lage noe som andre ser verdi i.

Penger er vekslingsmiddelet vi tilfeldigvis bruker for å overlevere dette til hverandre.

Har du skaperkraft? Ta denne testen: Tenk at du våkner en morgen, på et sted du aldri har vært, med mennesker du aldri har møtt. Du har klær på deg, og i den ene lomma ligger en tusenlapp.

1) Hva vil du gjøre for å doble denne tusenlappen? (Dvs hva kan du tilby som noen vil betale deg penger for, slik at du dobler kapitalen din?) Send meg gjerne noen tips.

2) Hva vil du gjøre for å doble den en gang til?

Det er snedig å observere en fotballkamp fra et «mentalt» ståsted. Jeg så i går på MFK mot Brann. Historia forteller at dette alltid er kamper der Molde «slakter» Brann, helt opp til 8-0. Så skjedde dette: Brann lager 2-0 i løpet av 20 minutter.

Jeg mener at det er mulig å se hvordan

1) Noen spillere får fysiske problemer av den mentale situasjonen dette setter dem i. De blir redde for å gjøre feil, de blir passive, har dårligere tilslag.

2) Andre spillere ser ut til å tenke: «Nå skal vi ta dem» – og setter inn støtet. Typisk nok handlet dette om veteranene Daniel Berg Hestad og Magne Hoseth.

Jeg vet at dette ikke er noen nyhet, men den daglige lærdommen vi kan trekke er: – Hva er det slags situasjoner og tanker som lammer mine handlinger? Hvordan skal jeg mobilisere «trua», slik erfarne spillere gjør?

PS: Molde snudde kampen til 3-2-seier.

Trenger du en psykolog eller bare en lyktepåle?

Vi trenger ikke psykologer til alt. Det bare virker sånn.

Det finnes sikkert mer lærde utredninger om ”terapi-samfunnet”, men mitt enkle spørsmål er: Er det  psykologene som skal løse alt for oss, nå for tida?

Først var vi vettskremte psykologene.

En psykolog ble assosiert med et sinnsykehus – et ”Weissenhaus”. Galskapen på ”Kvitgårdan” (trøndersk for Weissenhaus) på Reitgjerdet og Gro-saken og lobotomering og hele pakka kom veltende: – Men jeg er da vel ikke sinnsyk?.

Psykologien ble demonisert og mystifisert.

Deretter hørte vi om at amerikanerne gikk til terapi, alle som en – til ”the shrink” – hjernekrymperen. Vi var sakte i ferd med å alminneliggjøre behovet for å få dypdykket i hjernen, og underholdningsindustrien lot psykologen bli helt i endeløse TV-serier som ”Sopranos” og ”Mad Men” og filmene ”Analyze this” og ”Analyze that”.

Nå er vi et sted der psykologien er altomfattende – psykologitentaklene er blitt folkeie.

Særlig virkningsfullt blir det når store deler av psykologien har vinket farvel til legemiddelindustrien og dermed minder ”hvite frakker” og resept.

Nå kan en rollemodell som skiskytter Ole Einar Bjørndalen proklamere at ”det fungerte ikke mentalt på standplass”, og alle nikker forståelsesfullt for at han og skihopper Johan Remen Evensen trenger mental trener som kan krympe litt tankegodset deres i snøføyka.

Psykologene og psykologien har nå fått horder av mennesker i fanget.  ALT er nå et mulig psykologisk tema. Fra vogge til grav finnes det psykologiske merkelapper vi kan sette på mennesker. Det er ”fødselsdepresjoner” fulgt av ”adferdsvansker” og ”utbrenthet” – det er kriser bak hver en sving – arbeidslivet er tydeligvis et mentalt press uten sidestykke, det er 40-årskriser og 50-årskriser og dødsangst og høydeskrekk og motivasjonsproblemer og fadderullan. Det er krisepsykatriske team, psykologiske SWATs som jumper inn i livets tragedier og skal gjenopprette balansen og normalisere enhver tilstand.

Det ser ut som om vi skal sykeliggjøre det enkle faktum at livet faktisk er og blir et usikkert prosjekt.

Spørsmålet blir fort: Hva eller hvem er det psykologene skal erstatte?

Sannsynligvis er det lytteren. Noen som hører på det vi har på hjertet. Noen å lette seg til.

Jeg tror vi trenger lyttere. Folk som bare ER der, og som deler av sin større eller mindre visdom. Vi trenger ikke å gjøre så mye for å lytte.

Jeg har valgt meg en profesjon der jeg både lytter og bidrar aktivt med mine medmennesker. I rollen som coach for artister og bedriftsledere som vil prestere, ser jeg sjelden eller aldri den som trenger den profesjonelle terapi. De trenger for eksempel bare meg, med det jeg kan og tror.

Min venn og personlige coach Michael Neill (www.geniuscatalyst.com) sa det til meg: – Du kan oppnå mye av det samme som å leie en coach, ved å snakke med en lyktepåle hver onsdag kl.15.00 i tre måneder.

Jeg coachet en bedriftsleder som hadde motivasjonsproblemer, såkalt. Jeg sa det samme til henne, og hun ville gjerne betale meg for å være hennes lyktepåle. Motivasjonen kom sigende for hvert møte, der jeg var aktivt tilstede med henne.

Jeg vet ikke hva psykologene tenker om sin posisjon som ”lyktepåle”. Jeg håper for det norske helsevesenets skyld de tar seg lov til å si høyt til noen av de som kommer med sine ”problemer”: – Vet du, det står en lyktepåle rett utenfor huset ditt, vi kan sette opp noen avtaler med den.

Vi trenger ikke en hel nasjon som må til psykolog.

Hva er det så vi TRENGER psykologer til?

Jeg vet at de aller fleste psykologer vet nøyaktig hvor de trenges, men ikke alltid tør å si det.

Måtte de bare ikke la seg rive med av det ”presteskapet” som tror de BØR være over alt!

Onsdag 18.11 er jeg i Oslo og har kurs med mennesker som har «presentasjonsangst», eller kall det gjerne «sceneskrekk». De er redde for å stå foran en forsamling å snakke. Dette er ikke uløselig problem, og veldig mange kan få hjelp av forholdsvis enkle hjelpemidler. Det krever motivasjon, og er ingen quick-fix som kommer av seg selv. Noen må altså bruke mer tid, og jobbe med det noe lengre.

Det viktigste å forstå er at presentasjonsangsten sitter i hodet ditt, det er noe du har lært, og derfor kan du gjøre noe med det.

Når jeg jobber med dette problemet, starter vi med å forstå det grunnleggende om angst, og fortelle historier om klienter jeg har jobbet med som har fjernet denne angsten.

Det andre er konkrete teknikker, noen helt lik det som idrettsutøvere bruker, noen er mer knyttet til sceneprestasjoner artister utsetter seg for. Det folk trenger er en verktøykasse for mental trening, så kan de velge redskapene selv.

Ta ordet og vær trygg er absolutt en mulighet! LES MER HER

Folk sier de ikke «har nok tid»? Er det sant? Er det ikke heller slik at all i denne verden har 24 timer til disposisjon?

Folk sier at de lever i en «tidsklemme». Er det ikke heller en «fritidsklemme»? Må vi være med på alt.

Tidsstyring handler ikke om store og kompliserte systemer, det handler om å velge hva som er viktig å holde på med. Du kan f eks velge å slutte med å svare først på det som kommer i raske medier – dvs sms, mobil etc. Det raskeste er ikke det viktigste, alltid.

Det er dette tidsstyring handler om – å velge å gjøre de viktige tinga. Derfor er tidsstyring om MOT.

Lese mer om hva JEG gjør med dette: Gå HIT.

Får det ikke til! For vanskelig! Tar for lang tid!

Har ikke talent…

Dette ligger i vokabularet til alle som tror at en ferdighet er noe du knipser i fingrene for å få. Eller noe du er født med eller ikke.

Nevrologen David Levitin har jobbet med ideen om at kunsten å gjennomføre komplekse oppgaver, krever et kritisk minimum øvetid.

Hvor mange timer må du legge ned for å virkelig mestre noe?

Han finner i studie etter studie at det ”magiske” tallet timer for å oppnå ferdigheter i verdensklasse – i hva som helst – er 10.000 timer. Dette tallet dukker opp igjen og igjen i studier av komponister, idrettsfolk, forfattere, musikere, sjakkmestere, storkriminelle – ja, hva som helst.

Veien til The Beatles' suksess ble lagt med utallige timer øving i Hamburg. Ill: Xneo/Dreamstime.com

Veien til The Beatles' suksess ble lagt med utallige timer øving i Hamburg. Ill: Xneo/Dreamstime.com

Og med The Beatles!

Denne gruppa startet ikke sin karriere i Liverpool, men i Hamburg. Jobben til bandet fra Liverpool var å spille på strippeklubber i Hamburg, mens folk gikk ut og inn. Formularet var at klubben hadde et non-stop striptease show. Oppgaven til bandet var å spille hele tiden for å trekk folk inn fra gata.

Ikke var det godt betalt. Ikke var det god akustikk. Ikke var det et godt publikum.

Men bandet ble tvunget til å spille et utall av timer.

John Lennon sier: – Vi ble bedre og fikk mer selvtillit. Det var ikke til å unngå med all erfaring vi fikk med å spille hele natta. Vi var utlendinger, og måtte legge oss skikkelig i selen. I Liverpool gjorde vi bare en-timers opptredener, og bare de vi kunne best, de samme om igjen og om igjen. I Hamburg ble vi nødt til å spille i åtte timer, så vi måtte virkelig finne en ny måte å spille på.

Åtte timer, sju dager i uka.

The Beatles var i Hamburg fem ganger mellom 1960 og 1962. Samlet spilte de 270 kvelder i løpet av halvannet år. Før bandet såkalt ”debuterte” i 1964 hadde de spilt omtrent 1200 ganger. De fleste band spiller ikke så mye i hele karrieren.

Så den største bløffen om The Beatles er at de varte bare i 10 år. De hadde faktisk spilt seg opp til å være mestere FØR de debuterte. Hamburg ga dem et forsprang. Før Hamburg var de ingenting. Etterpå var de et band.

Forfatteren Malcom Gladwell har i boken ”Outliers” fortalt om denne og andre fascinerende historier om 10.000-timers-regelen.

Hva kan vi lære av dette?

Jo, selv om du ikke tenker å bli i verdensklasse, så er øvelse noe som teller.

Ikke nødvendigvis 10.000 timer.

Hvilken forskjell ville det gjøre om du gikk fra 10 til 100 timer øvelse på det du ville bli god på? Garantert, en enorm forskjell.

Hva er det du gjør, som du har brukt 1000-vis av timer på, allerede?

Resten av regnestykket kan du gjøre selv.

Spørsmålet blir selvsagt: Hvor mye tid er du instilt på å legge inn i noe for å bli skikkelig god?

I min intervjuserie «Vanlige folk, usedvanlig suksess» møtte jeg forfatteren Anne B.Ragde.

Målet med disse intervjuene er research for en bok med dette som tittel. Jeg ønsker å finne ut hvordan folk som Ragde har jobbet og jobber for å oppnå sin suksess.

Vi tar bilde av oss selv.

Vi tar bilde av oss selv.

Intervjuene blir gjort både med kjente nordmenn og utlendinger. Først ute i mai, var musikeren Bobby Mc Ferrin.

Følg med på denne bloggen for å vite litt mer om prosjektet, eller les mer på www.endabedredager.no.